onsdag, mai 13, 2015

Black River

Black River er en nihilistisk liten horrorperle skapt av Josh Simmons og utgitt på Fantagraphics i 2015.

Tegneserien skildrer en liten flokk menneskers vandringer gjennom en postapokalyptisk verden hvor samfunn og lover tilhører fortiden. Dette er jo et kjent og velbrukt utgangspunkt innen fiksjon, men det som skiller denne serien fra de fleste andre fortellinger med lignende premiss, er det absolutt fraværet av håp. Her resulterer de kompromissløst detaljerte skildringene av amoralsk lovløshet kun i meningsløs galskap og død. Allikevel evner Simmons å levere gode karakterskildringer og en sterk narrativ struktur som på en imponerende måte bærer tyngden av sin umenneskelighet.

Serien er tegnet i et grovskåret, men meget stilsikkert uttrykk. De lettere tresnittaktige tegningene har en ekspresjonistisk råskap som både forsterker og forenkler fortellingens kompleksitet. 

Dersom Cormac McCarthys The Road for optimistisk, er dette fortellingen for deg.  

Anbefales.

lørdag, mars 07, 2015

Satoshi Kons OPUS

Japanske Satoshi Kon er nok mest kjent som tegnefilmskaper her i Vesten, men etter hans død i 2010 har flere av hans tegneserier blitt utgitt i engelsk språkdrakt. Foreløpig nest sist i denne rekken er OPUS, som opprinnelig ble episodisk publisert i 1995-96.

I OPUS møter vi en tegneserieskaper som bokstavelig talt suges inn i sitt skaperverk, og som der både utfordres og stilles til ansvar av sine skapninger. Boka fremstår allikevel som mindre forelesende enn Dylan Horrocks' Sam Zabel and the Magic Pen, noe jeg mener er en styrke. Der Horrocks' bok dvelte ved de moralske relasjonene mellom tegneserieskaper, tegneseriekarakterer og tegneserieleser, er det metafiktive elementet her i større grad en meditasjon over skaperakten som et grensesprengende fenomen som oppstår i skjæringspunktet mellom drøm og virkelighet.

Historien kunne muligens vært strengere redigert, men jeg opplever også her (jfr. Sam Zabel and the Magic Pen) at det litt søkende narrativet er en del av den metafiktive grunnstrukturen i verket.

Tegnestilen kan sammenlignes med Katsuhiro Otomos mesterlige strek, men uttrykket er nærmest nødvendigvis noen hakk enklere og stivere. Kons tegninger er både lekre og funksjonelle, og formidler dels krevende konsepter med en overbevisende lekenhet.


søndag, februar 22, 2015

Sam Zabel and the Magic Pen


Fjorårets Sam Zabel and the Magic Pen er tegneserieskaperen Dylan Horrocks' første større utgivelse siden Hicksville, som først ble utgitt i 2002. Jeg burde nok ha lest Hicksville på nytt før jeg satte i gang med denne boka, da det er helt klare paralleller mellom utgivelsene. Dersom mitt minne om Hicksville er noenlunde korrekt, kan Sam Zabel and the Magic Pen virke som en fortsettelse både av historien og tankene Horrocks presenterte i Hicksville. 

Horrocks' historie om tegneserieskaperen Sam Zabel har en løs og prøvende struktur, der undersøkelsen av forholdet mellom eskapisme og ansvarlighet er i fokus. Zabels gradvis dypere erkjennelse av sitt mediums tradisjon og funksjon kontrasteres mot hans magiske reise inn og ut av forskjellige spektakulære fantasiverdener, som skildres med en selvrefererende enkelhet og flathet. Dette fremstår nærmest som en invertering av bl.a. superheltsjangeren, hvor banalt innhold kombineres med nær-pornografiske form. 

Selv om denne boka kan lese på flere nivåer, så er hovedinntrykket mitt er at dette er en journal over Horrocks' forsøk på å finne tilbake til en mening ved sitt virke som tegneserieskaper, overfor sitt publikum såvel som overfor sin familie og seg selv.

søndag, februar 15, 2015

Beautiful Darkness



Tegneserieboka Beautiful Darkness, av Fabien Vehlmann, Marie Pommepuy og Sébastien Cosset kan leses som en post-romantisk eventyrfortelling, med det velkjente eventyret om Tornerose som referanseramme. Men, bortsett fra at prinsesse Aurora også her ligger død i skogen før hun til slutt (gjen)forenes med sin prins, er det fint lite i den ytre handlingen som minner om det opprinnelige eventyret. Her forårsaker dødssøvnen en fragmentert evakuasjon av sjelen hennes. Fragmentene legemliggjøres i et slags jungiansk persongalleri, og det er disse aspektenes uunngåelige kamp mot hverandre og mot naturen som danner historiens hovedforløp.

Boka påpeker eventyrformens trivialisering av grusomhet, og lar sitt nært komplett nihilistiske karaktergalleri utøve forræderi, drap, tortur og kannibalisme med en amoralsk likegyldighet som verken straffes eller belønnes. Naturen går simpelthen sin gang, innenfor rammene av et ikke-dualistisk univers. Her finnes ikke engang død, kun myldrende liv.

Illustrasjonene står, som i eventyr flest, i sterk kontrast til fortellingens mørke hjerte, og er utført med en kombinasjon av strektegniner og vannmaling. Spennet i farger er stort, og skaper en fin og helhetlig atmosfære. De magiske aspektene er skildret med et humoristisk og lekent uttrykk, mens naturen og de menneskelige karakterene er skildret mer realistisk. 

Anbefales.

lørdag, februar 07, 2015

Blade of the Immortal Volume 30: Vigilance


Mangaserien Mugen no Jūnin fikk sin avslutning i hjemlandet allerede i 2012, men den engelskspråklige utgaven avsluttes først med utgivelsen Blade of the Immortal 31: Final Curtain i kommende april.  

Jeg tror mye av grunnen til at jeg har fulgt disse utgivelsene fra Dark Horse Comics helt fra starten i 2007, ligger i hvordan seriens skaper, Hiroaki Samura, presterer å kombinere dypt ekspressive gester med en realistisk orientert representasjon av anatomi. Dette skaper et uttrykk der seriens karakterer ikke bare opptrer med et til tider svært subtilt kroppsspråk, men også fremstår med en troverdig kroppslighet selv i voldsomt overdrevne situasjoner.

Et annet aspekt ved serien jeg liker, er skildringene av bevegelse. I stedet for å benytte seg av gjengse symboler og effekter for simpelthen å beskrive bevegelse, bygger Samura sine visuelle metaforer opp fra bunnen av, gjerne med innslag av ren abstraksjon. Resultatet er tegninger som gnistrer med rå, kinetisk energi.

Dynamikken i spennet mellom bruk av pensel og penn, den kontrollerte spontaniteten i streken,  bruken av skravering og rastrering for valørdybde...når jeg først begynner å tenke meg om, er lista over grunner til å lese denne serien lang. Håndverket er i det hele tatt forbilledlig. 

Og, jeg gleder jeg meg til endelig snart å kunne lese gjennom hele greia fra start til slutt. Kanskje ikke først og fremst på grunn av historien, men snarere fordi dette rett og slett er en trettienbinds lærebok i dynamisk tegneseriekunst.

søndag, februar 01, 2015

Drabant Volum 2


Da har jeg endelig fått lest tegneserieutgivelsen Drabant Volum 2, av Øyvind Holen og Mikael Noguchi. Boka ble utgitt i 2014, av Cappelen Damm, og er oppfølgeren til Drabant, som ble utgitt på samme forlag i 2012.

Tittelens flertydighet utforskes videre her, og skjæringspunktet mellom felles- og utenforskap er fremdeles i fokus. Hovedkarakterene i disse bøkene er ikke heroiske størrelser, men frittsvevende ungdommer med dels overlappende baner og interesser, som kjemper for å fungere i utkanten av storsamfunnet.

Noguchis strek har en tilsynelatende spontan, flytende og fryktløs dynamikk, og er forankret i en bunnsolid tegneteknisk kompetanse. Uttrykket er sterkt inspirert av Jamie Hewlett, men ikke på en sjenerende måte. Fargelegginga er lekker, selv om det store spennet i valører også her drukner deler av både kontraster og tegninger.

Formatet virker bedre avklart her enn i den første boka, der de to siste sidene i fortellinga trolig burde vært redigert vekk før utgivelse. Det er allikevel uunngåelig at strukturen gir inntrykk av at bøkenes kapitler har (og burde?) vært utgitt i episodisk form, og at dette er samlebøker tilsvarende amerikanske trade paperbacks. 

Drabant Volum 2 er noe mindre fortettet og handlingsdrevet enn første bok i serien, mens rommet for utvikling av karakterer og miljø er større. Ytterligere dybde ville nok vært mulig gjennom løsere bånd mellom tekst og tegning, men da trolig også på bekostning av lettlestheten.

Det høye håndverksmessige nivået både på tekst og tegning gjør Drabant til et viktig prosjekt for utviklingen av norske tegneserier. Serien er for episke spenningsserier det Mads Eriksens M var for norske stripeserier – en ny standard.